Barnevernsstudenter på Haiti

Hei!

Vi er 5 barnevernspedagogstudenter fra NTNU i Trondheim som er i Haiti for å skrive prosjektoppgave. Vi har kommet halvveis i vårt 5 ukers lange opphold, og så langt har det vært helt fantastisk og interessant. I oppgaven vår vil vi se på hvordan Prosjekt Haiti arbeider for en bedre fremtid for barn og unge.

Vi er på Petit Troll mandag til torsdag der vi har det gøy sammen med barna. I friminuttene har blant annet ”boogieboogie” blitt en stor favoritt, der noen av barna synger med på norsk. Vi har også besøkt Manman Troll, der flere av oss har bestilt skreddersydde skjørt fra Manman Troll kolleksjonen. En ettermiddag i uken er vi også innom ungdomsklubben. Her har vi sett litt forskjellig, som dans, musikk og filmer de har laget.

Vi har vært en langhelg i Saint Louis du Sud, der vi var med på International Jazz day med barna. Ellers koste vi oss med bading i bassenget, båttur til paradis øya, sightseeing i landsbyen og grillparty med helgrilla gris. Sovesituasjonen var en ny erfaring for oss nordmenn. Den første natta kravlet vi inn i myggnettingen med bare et ønske om å overleve natten, men vi ble fort vant til det uvante.

        

Menneskene her er veldig imøtekommende og gjestfrie. Vi har vært på besøk til og truffet mange hyggelig folk som alltid tilbyr mat og drikke.

I gjestehuset blir vi tatt godt vare på og vi stortrives. Vår veileder Edwin er flink til å få oss ut av huset og tar oss med til ulike steder i Port-au-Prince. På søndag var vi ute å kjørte offroad noe som var veldig artig.

Haiti leverer og vi gleder oss til de kommende ukene!

Hilsen Anja, Agnethe, Malin, Anette og Mari 

Landet med høye fjell – Haiti gjenoppstår som turistnasjon

Bilde fra den velstående forstaden Pétionville, utsikt over fargerike Jalousie.

Seks år har gått siden mitt forrige opphold på Haiti. Mine første uforglemmelige minner fra landet ble skapt somrene 2008 og 2009, den gang som frivillig lærer/trener på Prosjekt Haitis sommerskole. Siden gikk det slag i slag og årene passerte. Ønsket om å knytte nye bånd til Haiti brakte meg til masterprogrammet Franske områdestudier. Jeg befinner meg nå på feltarbeid i Port-au-Prince i forbindelse med masteroppgaven. Den handler om arbeidet til franske Røde Kors etter jordskjelvet i 2010. Som mange registrerte, var den internasjonale økonomiske mobiliseringen etter katastrofen relativt stor. Det er estimert at 16, 3 milliarder dollar  ble lovet. Uten å gå mer inn på resultatene av den internasjonale innsatsen her, vil jeg anbefale en ypperlig beretning som julelektyre: The Big Truck That Went By, How the World Came to Save Haiti and Left Behind a Disaster av Jonathan M. Katz. Det er en gripende og lettlest bok om hva som egentlig skjedde etter jordskjelvet. Så hvordan ser det ut på Haiti i dag?

Nybygd lekepark med solcelledrevet belysning i bydelen Delmas i Port-au-Prince.

Når jeg nå ferdes rundt i Port-au-Prince ser jeg tydelig at utviklingen er på vei i riktig retning. I løpet av dette oppholdet ser jeg tilnærmet ingen spor etter jordskjelvet. Derimot ser jeg nybygde sykehus, skoler, nærings- og hotellbygg med strømforsyning av solcellepaneler, restauranter, solcelledrevne gatelys, nyasfalterte veier og en forbedret avfallshåndtering. Tross medienes gjennomgående pessimistiske reportasjer fra Haiti, lokkes et økende antall nysgjerrige turister hit - ofte med et ønske om å skape egne bilder av virkeligheten i landet. Hva gjør haitianerne selv for å gjøre Haiti mer attraktivt for reiseglade som vil se landet?

Sagnomsuste Hotel Olofsson i Port-au-Prince, hotellet stod ferdig på slutten av 1800-tallet.

Regjeringen satser stort og jobber iherdig med å legge til rette for gode turistopplevelser, og store forbedringer er gjort: tre nyrestaurerte/nybygde flyplasser, en ny turisttaxiordning på flyplassene samt et økende utvalg overnattingssteder. Nå finner man gode muligheter også på Airbnb! Haitiansk politi har økt kapasitet og er bedre rustet, og sikkerheten i landet er kraftig forbedret ifølge Lonely Planet, samt en nylig publisering fra det amerikanske utenriksdepartementet. Så hva bør man se når man reiser til Haiti? I dette innlegget velger jeg å fokusere på noe nordmenn elsker – fjellturer!

Utsikt over Port-au-Prince fra restauranten Observatoire Boutiliers i Kenscoff.

Haiti er et land for fjellturentusiaster. Spesielt for dem som gjerne kombinerer vandring i fjellet med sol og bading på nydelige strender, omkranset av kokospalmer og turkist hav. ”Skal man oppleve det ekte Haiti må man til fjells – besøk de frodige fjellområdene og fjellandsbyene!”, får jeg stadig høre fra haitianere. Som Tromsøgutt trives jeg kun middels godt i tropevarmen. For meg er det gledelig å vite at man i løpet av en pittoresk biltur opp fjellsidene fra Port-au-Prince, løftes fra stekende 33 ºC til behagelige 20 ºC. Et perfekt valg for en slik tur er Route de Kenscoff, veien som knytter hovedstaden til den bugnende og sjarmerende fjellkommunen Kenscoff. På rundt 1500 moh kan man boltre seg i naturskjønne omgivelser og frisk fjelluft. I sterk kontrast til nede i byen, tilbyr Kenscoff frodig vegetasjon, bugnende grønnsaksmarkeder og dyrket mark.

Dyrket mark i Kenscoff.

For dem som virkelig liker seg på fjelltoppene: Navnet Haiti betyr landet med høye fjell. Dette stammer fra Taino-indianerne. De levde fredelig på øya før Christopher Columbus oppdaget den i 1492 (les: sovnet av og grunnstøtte skipet Santa Maria utenfor byen Cap Haitien i nord). Under det omtrent 300 år lange, brutale slaveregimet, kalte de spanske og franske kolonistene landet for henholdsvis La Española og Saint Domingue. Franskmennene tok i bruk kallenavnet Antillenes Perle på grunn av landets naturlige skjønnhet. Det var i 1804 at den haitianske frigjøringslederen, Jean-Jacques Dessalines, tok tilbake det gamle navnet. Landet med høye fjell består av tre fjellmassiver med totalt åtte topper på over 2000 moh, samt et stort antall fjell over 1500 m.

Det majestetiske fortet Citadelle Laferrière fra 1820, omtrent 20 km fra Cap-Haïtien i nord-Haiti.

I nord ligger Massif du Nord. Her kan man kombinere fjellturen med et besøk på Haitis mest kjente turistattraksjon: den 40 meter høye festningen Citadelle Laferrière fra 1820. Den er bygget på toppen av et 910 meter høyt fjell, og turen opp er på 11 kilometer og tar rundt 2 timer. Fortet er blant de største på det amerikanske kontinentet og er utvalgt til et av UNESCOs verdensarvsteder.

På sørvestkysten ligger spektakulære Massif de la Hotte, omringet av vann på tre sider. De majestetiske toppene stiger bratt opp fra det karibiske hav til høyder på over 2000 m, slik er Massif de la Hotte Haitis svar på vår egen vestlandskyst. At vi også her finner et utadvendt og sjarmerende folk, gjør sammenligningen ekstra treffende. Kun de aller sprekeste bestiger den høyeste toppen som er Pic Macaya på 2347 moh. Turen opp er lang og krevende, men tilbyr en utsikt som vil imponere selv rutinerte, norske fjellgeiter.

I sørøst ligger vakre Massif de la Selle. Dette området fikk nylig plass på UNESCOs liste over verdens biosfærereservater. Her finner man Haitis høyeste fjell, Pic la Selle på 2680 moh. Regionen består av mange ulike økosystemer og beskyttede områder. Det lettest tilgjengelige er den vakre og frodige nasjonalparken La Visite, 22 kilometer sør for hovedstaden. Her finner man en unik bartreskog og endemiske fuglearter. Biosfærereservatet inneholder også viktige kulturelle og arkitektoniske tradisjoner, blant annet i den historiske byen Jacmel.  

Haiti var en stor turistnasjon frem til 1980-tallet. I tillegg til enestående kulturelle, historiske og kunstneriske tradisjoner, har Haiti et bredt spekter av økoturismeattraksjoner. Dette bidrar nå til at stadig flere av verdens reiselystne trekkes mot landet som en gang var kjent som Antillenes Perle.

Runar Ytrehus

Konflí workshop 2015

Tiden har en tendens til å gå sakte, men likevel utrolig fort på Haiti. Sånn er det jo liksom alltid her – plutselig er man langt ut i oppholdet. Det har gått fire uker siden jeg landet på Tussaint Louverture International Airport. Fire uker med spagetti, ris, bønner og nydelig kylling. Fire uker med avokado vi bare kan drømme om i Norge, og fersk juice som virkelig smaker av sitron eller grapefrukt. Det er tre og ei halv uke siden vi hadde første møte for høsten i ungdomsklubben Etap Jenes og bare noen timer til vi skal starte på fjerde uke i konflikthåndteringsprogrammet vårt. Vi har tre grupper på ca 15 ungdommer som møtes en dag hver i uka, og som diskuterer, utfordrer og følger ivrig med i oppgavene de får.

Det er disse jeg er så heldig å få tilbringe noen ettermiddager i uka med frem mot jul. Vi diskuterer hva konflikt er,  hvordan vi kommuniserer og hvordan vi ønsker å bli møtt av andre mennesker. Vi deler erfaringer, leker og ler sammen. Målet vårt er at de skal kunne håndtere sine egne konflikter bedre, bli bevisst egne hanlingsmønstre og triggere, samt å etterhvert kunne hjelpe andre med kommunikasjon i konfliktsituasjoner. De ler høyt av mine tapre forsøk på å snakke kreolsk og oppmuntrer når den faktisk er riktig (som ikke er så ofte – enda). Deretter tar vi en pause og spiser litt spagetti på kjøkkenet, vasker opp sammen før vi fortsetter økta. Og den spagettien kan være veldig viktig for noen av dem.

For selv om dette er engasjert ungdom med gode evner til refleksjon og diskusjon er det ikke alle som alltid er i like god form. Kanskje de ikke har fått spist eller har hatt en stressende dag. Det er nok av stressfaktorer i livene til de fleste – desverre. Haiti består jo nettopp av dette; kontrastene. En sliten ung mann som har hatt en tøff dag kommer likevel for å være med i diskusjonen og kanskje lære noen triks for å fredlig håndtere konflikter han havner i. Og selv om man kommer fra fattige kår er det viktig å være ren og pen.

Jeg tror det er dette veldig mange som kommer hit til Haiti sitter igjen med – kontraster. Det er jo det vi skriver om, denne evige kontrasten mellom rik og fattig, mellom svart og hvit, paradis og helvette i ”skjønn” forening. Den nydelige kunsten på de nedslitte veggene langs gata og håp og fordervelse i samme åndedrag. Viljen disse ungdommene har til å være med på noe litt anderledes, viljen til å bygge sitt eget liv og å suge til seg kunnskap. Frykten for å ikke klare å bedre utsiktene sine. Gleden av å være sammen og misstroen til systemet. Det er viktig for dem å være med på den positive utviklingen, og de viser en enorm vilje til å gjøre nettopp det.

Snart er det også valg. Det nevnte systemet skal videre. 25. oktober skal ny president og borgermestere stemmes over. Klart de skal stemme sier de! Men de vet ikke helt på hvem enda. Hva de ulike kandidatene står for er enda litt uklart for mange. Kanskje borgermesteren som sitter nå i bydelen Delmas hvor vi holder til, han har i allefall bevis på gjennomføringsevne mener noen. Partitilhørighet og ideologi er nesten ikke tilstede. Penger og person er en avgjørende faktor for mange. Men valgkamp er det. Unge menn på motorsykler kjører rundt i gatene med hvite, gule og grønne t-skjorter hvor deres kandidat er avbildet. De kommer gjerne flere på rad, og hoier litt og hilser før de kjører videre i en rasende fart. De fleste uten hjelm. ”Stem!” sier de. Murveggene langs gata er plastret med plakater av ulike kandidater – noen har fått ansiktet skrapt bort av forbipasserende. Ryktene om at valget kom til å bli utsatt til over jul var heldigvis bare det – rykter.

Forhåpentligvis vil de som blir valgt bidra til at ungdommene får en lysere fremtid. Enn så lenge er de instilt på å brolegge sin egen vei. Et utrolig pågangsmot ligger i hvertfall i sjela til de fleste i dette landet – hverdagen består, et rolig ”bonswa” vil fortsatt komme fra kvinnene langs gatene med kurvene fulle av kjeks, grønnsaker, klær eller mango. Skomakerens bjelle i gaten og isbilen er nok der i morgen også. Og det er nok ungdommene også – ivrig tilstede med et ønske om å suge til seg kunnskap. Og det er de som gjør at man kommer tilbake gang på gang.

Tone Rasmussen

Screen 2014

To be exact, one month has now passed since we arrived in Port-au-Prince, Haiti. We, by the way means Xander from South-Africa, Håkon from the North of Norway and Rebekka from the South of Norway.

Because of our background in filmmaking and project developing and of course our wish to contribute on something great, we´ve come here to Port-Au-Prince, to Project Haiti to participate on the Screen Project to help out as much as we can on every level possible, develop films with the youth and at the same time have our own projects on the side. The goal is to make the youth understand the tool that film can be. Film is a way to make your voice and your meanings get heard.


It feels like it’s been a whole lot more than a month but at the same time it feels as if we arrived just one week ago. The time is measured in experiences and a lot has happened.
We had a kick-start, starting the first day. Rebekka met the youth group just a tiny hour after she was picked up at the airport. This is how it is and how it’s been since then. We just have to jump right into situations and figure it out from there. So Screen 2014 has definitely started and we love it.


The people of Etap Jenes are super!  The junior group with the newest members are around the age of 12 to 14 while the senior group is a bit older and some of them already have some experience from participating on the Screen-project before. At the beginning we had only divided Etap Jenes in one junior and one senior group. But now that we´ve started developing scripts and want to start shooting the short films for the festival at the beginning of December, we´ve divided into four groups. We foreign participants, Xander (South-Africa), Håkon and Rebekka (Norway) have divided the youth among us so we have one group each plus two of the leaders from Etap Jenes are leading the last fourth group.

Sometimes there are some funny misunderstandings considering the communication. But most of us speak English and we Norwegians and one South-African are getting creole lessons 6 hours a week, which means we are learning and “nou ap eseye pale kreyol” (=we are trying to speak creole).

Within the month we´ve had here everything has been exciting and new and some things had taken time to get used to. For instance the heat has been a challenge. For now we are just accepting the fact that there’s nothing to about the sweating and we are embracing the sun and really appreciating when thunder and rain kicks in some days. We are in love with the food. Especially the chicken, the bananas, mangos and zabokas (avocado) bring great joy.

Apart from these factors, food and weather conditions, we are learning to adapt into the Haitian way of being. From the stories the Etap Jenes youth tell us and the stories of other people we meet we are learning more and more about this beautiful country, its history and its culture. Also through developing ideas for films together with the youth we are learning a lot about their dreams, their stories and their lives which is sometimes very close to our own stories and sometimes very, very far away. But the good thing is that this is an exchange program, we are learning from them and they are learning from us, whether we are sharing life stories, film knowledge or just good times. The gap between a “us” and a “them” is getting smaller and smaller the more we are working together. Of course there are some times, where everyone feels a bit lost, but that’s the way it is when trying to make movies. You stumble, fall and rise - all together as a team.

We have to month left here. That’s something we really don’t like thinking about, since we are having such a great time here, but its still a long way to go before the project comes to an end. To top off the project we are organizing a film festival in the beginning of December and are already starting to plan it and are very excited about it. There’s not only going to be a screening of the films we are making but also a theatre play, written and directed by Stefania (on of the leaders of Etap Jenes) and furthermore there will be a dance and drum show from the LEAF group. We are all looking forward to the festival but mean while there are two long, fun and challenging months to overcome before it.

To sum it up, we are doing greater than great and love everyday here. There are always new challenges and happenings and we embrace the time we´ve had so far while looking forward to the next two months and not so much looking forward to our departure.

Oslogruppa satser stort

Skrevet av Linn 

Vi har snakket om det i flere år faktisk. På møter i Oslogruppa, gjerne over et glass vin. "Hadde det ikke vært kult å arrangere en konsert??" "Hadde det ikke vært kult om vi kunne fått Zing Experience til å spille i Norge?"

En dag for ikke så mange måneder siden ble det bestemt: Vi satser stort! Vi skal lage konsert. Vi skal fylle Rockefeller!

I et tidligere blogginnlegg skrev jeg om hvordan Prosjekt Haiti sitt arbeid i Norge drives i hovedsak av frivillige som er knyttet sammen i nettverk rundt om i landet. Nå skal altså de frivillige i Oslo arrangere konsert kombinert med familiedag på Rockefeller, en oppgave vi har tatt fatt på med skrekkblandet fryd.

Paul i Zing Experience kommer!

Hvor starter man?? Zing Experience bekreftet raskt at de gjerne ville stille opp. Men vi trengte flere artister. Hvem kjenner noen? Hvem kjenner noen som kjenner noen? Hvem kan tenkes å spille gratis for et godt formål på en søndag? Phone Joan har takket ja, det har Maria Due også. En annen, utrolig kul artist, har lovet å stille opp, men vi kan ikke bruke navnet hennes i markedsføringen. Hva gjør man da? 

Videre måtte vi ut og søke sponsorer og annen pengestøtte. Det koster litt med et slikt arrangement, og vi kan ikke bruke penger som skal gå til ungene på Haiti. Ny runde: Hvem kjenner noen? Hvem kjenner noen som kjenner noen? 

Her kan vi ha....stands? Utstilling? Kunstworkshop?

Artister, trommeworkshop, kunstworkshop, plakater, flyers, pressedekning, facebook-events, reklamefilm, bildeutstilling, pølsesalg, hvem skal gjøre hva og hvordan? En haug med oppgaver, litt armer og bein og masse, masse engasjement! Det virkelig kult å være en del av et fellesskap der alle trekker i samme retning, alle stiller opp, alle bidrar. Det er ennå en del som må på plass før vi er klare, men dette går veien!

Jeg håper vi når målet vårt om å fylle Rockefeller, både på familiearrangementet og på konserten. I alle fall skal vi sørge for topp stemning for alle som dukker opp!

Les mer om arrangementene på www.prosjekthaiti.org og kjøp billetter på www.billettservice.no. 

Kunstworkshop står på programmet

 

Tanker om ”Motherhood” av Siv Mika  21.02.2014

Det er februar i Port au Prince, Haiti.  Støvet ligger i tykke lag overalt, trærne er grå, luften er tett og halsen er tykk av hvitt klebrig støv fra gatene som ikke har asfalt.

Det skulle ha regnet litt nå, men det kommer intet regn. Elvene er tørre og jorden brakk. 

Hver morgen kommer våre barn til skolen i sine slitte uniformer.  De er noen ganger for store, noen ganger for små. De har kanskje et hull eller mangler en knapp. Skoene er likeså, slitte og noen ganger feil størrelse.

Men de er skinnende rene hver eneste morgen. 

Vi vet hvordan barna våre bor, de bor enkelt, meget enkelt. De fleste nordmenn vil nok si stakkars dem og gud a meg slik kunne jeg aldri bodd. Ikke innlagt vann og ikke strøm.  Hele familien i et rom, 5, 6 eller 7 personer og kanskje bare en seng.

Dagen til en haitiansk mor er full av spørsmålstegn og det største er ;  klarer jeg å skaffe mat til barna mine i dag? 

En familieforsørgers stolthet er å kunne sende sine barn på skolen. Foreldrene kan ikke alltid lese og skrive selv, men de gjør alt hva de kan for at deres barn skal kunne gå på skolen.

Barna våre på Petit Troll er glade for å kunne gå på skolen. De kommer tidsnok hver eneste dag, synger nasjonalsangen hvor morgen, pent oppstilt i skolegården i sine rene uniformer og så ber de med takk for at de får komme på skolen.

Dagen på Petit Troll innebærer læring, lek i frikvarter og så et godt måltid mat. Elevene er ikke like ren når de avslutter dagen. Støvet har ”tatt” dem også. Leken har gjort dem glade og så utrolig skitne. Litt mat på skjorta har det også blitt.

Mor er stolt av barnet som kommer hjem fra dagens skoledag, mor henter vann, ofte langt ifra, mor vasker for hånd, ofte uten vaskepulver fordi mat må prioriteres og mor sender sitt barn igjen på skolen dagen etterpå.

Ren, pen og glad sender mor sitt barn på skolen for å få en utdanning hun kanskje ikke har fått selv.

Brød

Kjære bloggen

Dette skal handle om brød. Husker du duften? Duften av det nybakte brødet på vei ut av ovnen? Brød som er så godt at man ikke trenger pålegg på - det holder med smør som smelter på de ennå varme skivene. Alle har vi hver våre favoritter. Grovbrød med geitost. Loff med reker og majones på en varm sommerkveld. Rundstykker med farmors hjemmelagede bringebærsyltetøy. Mørkt rugbrød med sild. Vørterkake i adventstiden. Nordmenn er svært opptatt av brødet sitt, og det må man jo være når man spiser det til tre av dagens fire måltider.

Foto: Åpent Bakeri 

Nordmenn er imidlertid ikke de eneste som er opptatt av brød. Gjennom de siste tre månedene har vi bodd i Port-au-Prince og lært en hel del om haitieres brødvaner. Her er det hverken rugbrød, surdeig eller müslibrød. I stedet er det pølsebrød som gjelder - det vil si det vi nordmenn ville kalt pølsebrød. Her heter det pen. Kabich, kare long, ti boul, baton moiz, digicel... Kjært barn har mange navn og mange fasonger - men bare én deig. Vi sitter og lurer på: hvorfor?

I Manman Troll Boulanje bakes det ni typer brød. I likhet med brødet fra byens andre bakerier er alle brødene laget av samme deig. Det som skiller dem fra hverandre er fasongen, størrelsen og navnet. Noen brød er kvadratiske, noen er rektangulære, noen er rombeformede, noen er runde og resten har andre former. Noen brød spises av én person, mens andre kan deles av en hel familie. Ti boul, for eksempel, består av 24 små boller som er satt sammen til ett brød. Dette er en favoritt i barnefamilier fordi det er så enkelt å fordele det mellom smårollingene. Kabich kan spises delt i to med peanøttsmør mellom lokket og bunnen. Ti moiz er pølseformet og kan spises i hånden som det er. Digicel kan spises med avokadoskiver. Resultatene blir vidt forskjellige.

Selv om brødene er bakt på samme deig er det mange som vil insistere på at de smaker helt forskjellig. Skyldes dette at det er tilbehøret de pleier å spise på brødet som bestemmer smaken? Skyldes det simpelthen at synet bedrar og at de forskjellige fasongene gir inntrykk av det er forskjellig brød? Skyldes det at så godt som ingen baker hjemme hos seg selv, og dermed har de aldri fått vite at det bare er én deigoppskrift? Etter tre måneder har vi ennå ikke funnet løsningen på dette mysteriet. Men det som er sikkert og visst er at selv med kun én deig er haitierne like gærne etter brød som nordmenn er.

Foto: Åpent Bakeri

Vi forsker og funderer videre mens vi nyter en nybakt gwo pwason ("stor fisk"). 

Hilsen Selma og Camilla